Si hva de vil, selv om det ikke stemmer med realiteten.

Ja, jeg må innrømme at jeg slipper og bruke energi på andres valg. Om hvem de tror, ikke tror de er,  eller tror på. Eller de tror at de tror.

Jeg har levd i 62 år, og noen mnd. 

Har hørt og sett nok . Til og forstå at jeg må bare stole på folk jeg ikke kjenner enda, ihvertfall.  Profesjonelle helsepersonell.  Som skal ta seg av meg , når det trengs. Når jeg ikke er istand til det selv. 

Mest sansynlig tar det mange år enda, før jeg er der.

Det finnes og omsorg for husvask, følge til sykehus , tannlege og lege. Det er aktører i alle fagfelt. 

Det finnes rullatorer, så man kommer seg frem .

Staver og andre hjelpemidler.

Jeg innser jo at jeg er nødt til og stå alene. Med slik hjelp i fremtiden. Om jeg ikke dør brått. Et eller annet sted. Det vet man ikke noe om.

Det er ok, og skrive en liste. Over ting man vil gjøre før man dør.

Ja, lev mens man kan.

Heldigvis, har jeg fått igjen livet mitt. Blodproppene skremte. Legene sier at nå et jeg friskmeldt fra blodproppene. Blodet flyter godt i kroppen..

Jeg har mange gode år igjen og leve.

Ja, jeg har. Nå skal jeg begynne og leve igjen. På min egen måte.

Sammen med gode venner. For ja, jeg har venner. Ikke alle er døde enda. Heldigvis. 

Jeg er alene. Det er det mange som er. Man klarer seg godt, selv om man er alene. 

Skjønner det er noen som har dårlig samvittighet ovenfor meg. Ikke hørt et ord, på 1 år i Mai. Ja, da husker folk hva de har sagt mot meg. 

Jeg prøvde og se hvor det endte. Etter opplevelsen i forbindelse med min fars død. 

Nå sier jeg bare : DET JEG IKKE VET, HAR JEG IKKE VONDT AV. 

Sa hun og lager sin egen veg. 

Så får de som har behandlet meg urett. Tenke litt over hvordan de egentlig har det. For nå er ikke jeg der. Ingen har bedt om unnskyld, for hva de sier og gjør. For og prøve og såre eller knekke meg. Som er innrømmet. 

Det endte som det måtte.